Biskop emerita Ann-Helen

Åpne kirker er gull verd for sjel og sinn! Og kirkene på Vestvågøy har så mye å by på.

Kirkebesøk i sommer? ℹ️ Åpen kirke på ulike tidspunkt i Valberg, Buksnes og Borge. Klikk på linken og les mer! https://vestvagoy.kirken.no/Menighetene/Artikler/Artikkeldetaljer/ArticleId/17856/Apen-kirke-Open-church-offene-Kirche

Kirka i Steigen har skaffet dåpskjole til utlån. En veldig god ide.

Astrid Bjellebø Bayegan, den førstekvinnelige prost i Den norskekirke, og et stort forbilde da jeg var ung teologistudent .

Ble Norges første kvinne som prost: – Alderdom er en velsignelse ALDRENDE TRO: Astrid Bjellebø Bayegan (81) skrev historie i kirken da hun som første kvinne ble prost. Da firebarnsmoren følte at hun ikke strakk til, var det én ting som reddet henne.

Gratulerer med dagen til skogfinnene!

Gratulerer med dagen! 💚 I dag er skogfinnenes dag.

I 2022 fikk vi et eget skogfinsk flagg – et symbol på samhørighet og felles opphav. Fargene i flagget speiler de skogfinske tradisjonene:

💚 Grønt beskriver skogens betydning for skogfinnenes svedjebrukskultur, som går ut på å hogge granskog, brenne den, for så og så rug i asken.
💛 Gult står for svederugen.
❤️ Rødt står for ild og det hellige treet rogn. En farge som sammen med svart også finnes i flaggene til de historiske landskapene Savolax og Tavastland i Finland.
🖤 Svart står for sotet etter svedjingen og røykstuenes, røykbadstuenes og rienes sotete vegger. Det svarte feltets form er et gammelt symbol for fruktbarhet, brukt i den skogfinske kulturen.

Tekst om skogfinsk flagg og tradisjon: skogfinner.no

I dag tenker jeg på at det er 40 år siden jeg ble ordinert til prest. Det skjedde i Nikolaikirken på Gran 17. juni 1984, og det var biskop Georg Hille som ordinerte meg. Veien frem til ordinasjonen hadde vært ganske kronglete, det var ingenting i min bakgrunn som skulle tilsi at jeg ble prest i Den norske kirke. Men jeg har aldri angret på at det var prest jeg ble. Bare noen dager etter ordinasjonen reiste jeg til Alvdal og Folldal for å være vikarprest. Allerede i dette vikariatet møtte jeg det dype alvor og ansvar du har som prest , og jeg har etterpå ofte tenkt: Hvordan klarte jeg det, 28 år gammel og kastet ut i en virkelighet der du stod ganske så alene? Jeg tror det var den bevende uroen for oppgaven sammen med den trygghet utdannelsen, ordinasjonen og kallet ga, som bar meg gjennom. Og slik har det egentlig vært hele livet. Jeg tror det er viktig å ha med seg den bevende uroen, den dirrende ydmykheten inn i presteoppgavene. Og jeg tror på viktigheten av den faglige kompetansen og hvilen i åndsutgytelsen som gis i ordinasjonen . Det ble et meget spennende presteliv , og helt fra desember 1984 har det hatt base i Lofoten. 40 år etter tenker jeg at prestetjenesten ga meg så mye mer enn jeg kunne ane da jeg startet. Jeg har fått jobbe med teologien som fag, utviklet meg, lært nytt, jeg har fått være med å forkynne håp og rettferdighet, kjærlighet og fred, jeg har fått synge de fineste salmene, møtt alle typer mennesker, vært til stede i menneskers avgjørende situasjoner i livet , alltid hatt et dypt meningsfullt livsprosjekt. Og jeg har vært med på utviklingen av åpne kirker der mangfoldet av mennesker har sin plass. Det er nesten det største. I mitt liv har jeg gjort en teologisk reise, fra frimenigheten jeg vokste opp i til Den norske kirke, en geografisk reise , fra skogsbygda Harestua til Ramberg på yttersida av Lofoten, en klassereise fra arbeiderbakgrunn til biskop. 5.juni dette året var jeg invitert til Grua kirkes 100 årsjubileum for nettopp å fortelle om denne reisen. Det ble foredraget « Fra Betel til Bodø», der Betel er De frie evangeliske forsamlinger på Harestua der jeg vokste opp, til Bodø som var sete for å være biskop i Sør Hålogaland. For dere som er interessert deler jeg foredraget her.

Gratulerer med Grua kirke 100 år!
Først må jeg takke jubileumskomiteen for forespørselen om å holde dette foredraget. Jeg sa spontant ja, og etterpå her jeg nok noen ganger tenkt at mon dette vil fungere. Er min historie virkelig så viktig at den er verd et foredrag? Slik tenker vi vel alle. Men jeg har gjennom 40 år som prest aldri blitt lei av å høre historiene til folk, og jeg har hørt mange i hundrevis av samtaler. Alltid når jeg hører en slik historie sitter jeg igjen med ny kunnskap om livet, og med stor ydmykhet for å få lov til å motta slike historier.
På ungdomskoret Agapes 50 årsjubileum i fjor holdt jeg en tale som tenderer noe av det jeg vil si i dag. Og en av årsakene til at jeg tror min historie kan ha verdi er noe preses Olav Fykse Tveit sa i talen han holdt for meg på min avskjedsgudstjeneste i Bodø Domkirke 4.juni i fjor. Da sa han:" Ann-Helen, jeg tror faktisk du er den første som har kommet fra en så tydelig frikirkelig bakgrunn og blitt biskop i Den norske kirke. Så du er litt kirkehistorisk".
Så i kveld blir det litt kirkehistorie knyttet til min historie.

Slekt og familie.
Jeg begynner med slekta mi. Min mamma Kari f. Johnsrud var fra Johnsrud i Vestbygda på Harestua. Hennes foreldre var Helene og Hans Johnsrud, Hans var født på Monsrud, men flyttet til Johnsrud da han i 1913 giftete seg med mormor Helene. Helene var vokst opp på Johnsrud, men ble født i Oslo og døpt i Østre Aker kirke. Hennes foreldre var Thea Thoresen som kom fra Panka ved Mylla og Anders Andersen som kom fra Hanekne. Mormor Helenes foreldre ble skilt da mormor bare var 3-4 år, og oldemor Thea dro til Amerika med sin nye mann. Anders var psykisk syk, og Helene vokste opp hos Theas bror, sin onkel Sven og hans kone som også het Helene. Mormor fikk et godt hjem her, men kom aldri over at hennes mor hadde reist fra henne.
Som dere forstår har jeg virkelig aner fra Harestua, Monsrud, Panka, Hanekne og Johnsrud.
Min pappa Erik Fjeldstad kom fra Sagmoen på Eidsvoll. Hans far Kristian var etterkommer av svenske innvandrere, og hans mor kom fra en husmannsplass i Odalen.
Mamma og pappa traff hverandre i Oslo i 1954, og bodde i Oslo til 1964. Jeg ble født på Josefinegatens klinikk i 1956, og da bodde vi i en ettromsleilighet med adgang kjøkken i Steenstrupsgate. Pappa hadde jobb i herreklærsforretningen Follestad. Pappas eneste utdanning var folkeskolen. Men han hadde vært i tysklandsbrigaden, og trodde hele livet at han kunne snakke tysk.
Da jeg var to år flyttet vi til Osterhaugsgate , det var større plass, men do i bakgården. Tante Ruth og mormor gråt da de kom på besøk fra Harestua, her kunne ikke barna vokse opp. Mens vi bodde der ble søster Ruth Merete født. Vi var ofte på Harestua. Først med tog, og når pappa kjøpte sin første folkevogn i 1960 med bil. I mitt minne var vi der hele sommeren, det er meget gode barndomsminner. Vestbygda var et frihetens eldorado og vi var mange søskenbarn.
Jeg gikk i park bak Jakob kirke, og senere i barnehage på Tøyen, der hvor moskeen ligger nå.
Før vi flyttet til Harestua bodde vi to år i leid leilighet på Bonkallstubben, og jeg fikk mitt første skoleår på Grorud skole, i jenteklasse. Leiligheten på Bonkall var dyr, mamma tok seg ekstrajobber på Fabritius forlag. Der hadde hun jobbet før hun giftet seg. Hun var den eneste av sine søsken som fikk utdannelse utover folkeskolen, som onkel Håvard Johnsrud så treffende sa. Hun fikk et år på framhaldsskolen og begynte å jobbe på kontor i Oslo da hun var 17 år. Morfar syntes hun var modig, de fleste jentene fra Harestua reiste til Oslo som hushjelper. Jeg husker også at mamma gikk på dørene og solgte miksmastere og plastryer i de nye blokkene på Grorud og Veitvet. Men drømmen var å flytte til Harestua, og for å få mindre husleie mens vi bygde flyttet vi i 1964. Da bodde vi i andre etasje på Betel. Jeg begynte på Harestua skole det første året nyskolen var i bruk. Og altså i 1965 flyttet vi inn i huset i Geitramsen 7. Der bodde pappa til han døde i 2019.

Samfunnsmessig bakgrunn.
Morfar Hans var tømmerhugger og snekker og var på Nordmarka og lå i tømmerkoier mange uker i året. Hjemme hadde mormor ku og sauer og griser. Farfar Kristian på Eidsvoll var fabrikkarbeider hos verkseier Mathisen og jobbet på sagbruket og tømmerfløtinga i Bønselva. I de harde 30 åra gikk farfar ofte konkurs, det var lite arbeid. Men han og en bror eide hver sin etasje i et hus sammen, og når farfar gikk konkurs kjøpte onkel Ole han ut, og når onkel Ole gikk konkurs kjøpte farfar han ut. Slik klarte de seg. De hadde bare en gris i uthuset, det var ikke plass til mer.
Både morfar og farfar og deres familier var arbeidsfolk, ingen utdannelse, mye mye slit. Pappas søster, tante Kirsten var meget flink på skolen. Læreren kom hjem til farmor og farfar og kjærba dem om å la henne gå videre på skolen. Men det var det ikke midler til. Pappa reiste til Oslo som 16 åring. For sine første lønninger kjøpte han komfyr til farmor.

Mormor og morfar på Johnsrud hadde opplevelser som virkelig understreket hvilken plass i samfunnet de var på, og disse historiene har preget oss som er deres etterkommere. De opplevde et urettferdig samfunn, både økonomisk og kulturelt. I familien går det bl.a. en historie om da morfar skulle ha trygd fordi han var blitt lam i føttene. Den mottagelsen de fikk på trygdekontoret var ikke hyggelig, og mamma sa ofte: " Vi følte at vi tigde".

Konfesjonsmessig bakgrunn, eller kirkelig bakgrunn.

På slutten av 1800 tallet og begynnelsen av 1900tallet oppstod det mange frimenigheter i Norge. Konventikkelplakaten som forbød andre enn prestene i det som dengang var Statskirken å holde oppbyggelser og møter, ,ble opphevet i 1842. Opphevelsen kom ikke minst pga Hans Nilsen Hauge som jo satt fengslet i mange år fordi han brøt konventikkelplakaten. I flere bygder oppstod det vekkelser, og folk samlet seg i hjemmene for kristelige møter. Noen predikanter reiste til USA og fikk impulser derfra, bl.a. metodisten Thomas Barratt. Han brakte pinsebevegelsen til Norge i 1906. I Norge samarbeidet Barratt den første tiden med Erik Andersen Nordquelle som allerede hadde begynt å holde møter i Oslo. Samarbeidet mellom disse opphørte etter noen år,og i 1916 ble Barrat grunnlegger av pinsemenigheten og Nordquelle av De frie venner eller De frie evangeliske forsamlinger som det heter offentlig. Denne menigheten var opptatt av dåp av voksne, åndens fylde og ikke minst at de ikke skulle ha noen bånd til staten. De holdt til i Møllergata 38 i Oslo.
De frie venner sendte predikanter ut på bygdene, og Harestua var ikke langt fra Oslo. Min morfar og mormor, og alle morfars søsken, Jørgen Monsrud, Gustav Monsrud , Lilly Jensen, Magnhild Jensen og Alma Carlsen sluttet seg til disse møtene. Møtene var rundt om i hjem på Harestua, og mange av bygdas folk var involvert. Det første stedet de holdt møter var i andre etasje på Evje. I 1915 melder morfar og mormor seg ut av Den norske kirke. Jeg har brevet soknepresten den gang sendte min morfar. Der står det " De Hans Johnsrud er jo en sindig og gudfryktig mann, har de virkelig tenkt over dette valget....." Ja morfar hadde tenkt over det, og han var en av grunnleggerne og lederne på Betel i mange mange år. Han var bare 25 år da det store oppbruddet kom, og de må rett og slett ha hatt et stort mot. Morfar døde i 1958, men hans bror Jørgen var leder på Betel lenge etter det.
Også mine besteforeldre på farssiden, på Eidsvoll, ble på nesten samme tid med i De frie venner.
Både mamma og pappa vokste opp i denne menigheten, Ingen av dem ble døpt i kirken. I mammas familie var det bare hennes eldste søster Petra som var døpt, hun var født i 1914. Jeg har også brevet tante Petra skrev til presten da hun tydeligvis har bedt om å bli meldt ut av kirken, og presten har spurt om hvorfor. Slik skriver hun der: “Engebråten 2.9.31. Til sognepresten i Lunner. Sender noen ord til Dem. De spør om jeg er konfirmert, men det er jeg ikke. Dessuten til hvilket samfunn jeg akter å gå over til, men jeg skal ikke stå i noe ordnet samfund, etter Bibelens ord ønsker jeg å stå helt fritt. Håper De nu sender utmeldelsesattest så fort som mulig. Petra Haldis Johnsrud Harestua, f. 6.desember 1914.” Tante Petra var handikappet og ble det vi i dag kaller mobbet. Hun var bare 17 år da hun skrev dette

Da mamma og pappa stiftet familie var de en del av De Frie venner, først i Oslo, så på Harestua. Pappa begynte som søndagsskolelærer da jeg var 2 år, i det samme lokalet, Møllergata 38, som Nordquelle hadde hatt møter i. Jeg var med han til søndagsskolen allerede da. Min søster og jeg vokste opp i denne menigheten. Hjemmet vårt, både i Oslo og på Harestua var et samlingssted for folk fra menigheten, meget gjestfritt. Pappa ble eldstebror på Betel på Harestua , søndagsskolelærer der, mamma var i misjonen og en stund i juniorarbeidet. Vi var på stevner og leirer landet rundt, og vi hadde kjente landet rundt. Til og med i Vestre Jakobselv traff vi frie venner på en av ferieturene våre. Fra min spedeste barndom var jeg endel av denne ,menigheten, og den opptok mye av livet.

Mine besteforeldre som sluttet seg til denne menigheten var dypt engasjert i teologien og det kristendomssyn menigheten representerte. De ble omvendt og frelst, og livet etterpå var preget av dette. Mye av det de stod for var i opposisjon til Den norske kirkes lære, både når det gjaldt barnedåp,synet på menigheten som en ren størrelse, en av tesene til Nordquelle var at man ikke skulle skrives inn i noen kirkebok eller menighetsprotokoll, det var nok å stå oppskrevet i Livets bok hos Lammet. Det var også en mye friere form på møtene, det var ingen oppskreven liturgi. Åndens frihet hadde stor betydning. Men særlig dette at det var selvstendige menigheter som selv kunne bestemme hvordan menighetens virksomhet skulle være, var veldig viktig. Hvem som helst kunne reise seg opp i menigheten å komme med et vitnesbyrd eller en tungetale. Det var et søskefellesskap der alle var likeverdige. I tillegg var det i mange år liten vekt på teologisk utdanning. Det var nok å være kalt av Gud og anerkjent av en menighet til å bli leder eller evangelist.
Jeg tror dette appellerte til mange folk på Harestua. Religiøst, men også samfunnsmessig. Kirken opplevdes dessverre på denne tiden mer for storkarsfolket, for bøndene og byborgerne. Det var embetskirken hvor det ikke var så stort rom for det frie menighetsliv. Så oppbruddet fra Den norske kirke var nok også et klasseoppbrudd, et sterkt tegn på selvstendighet. Slik tenker jeg ofte om mine besteforeldre. De var ikke politisk aktive, men deres kritikk og oppgjør med samfunnet fikk utslag i et religiøst oppbrudd. Et annet moment er at Harestua geografisk lå langt fra kirken. Mange steder i landet ser en at de frikirkelige menighetene oppstår i de bygder der det ikke er noen kirke. Det var på en måte en protest mot det bestående, helt i tråd med den protest som skjedde på mange områder denne tiden.
Min personlige historie.
Jeg ble født inn i De frie venner. Fra barndommen av visste jeg ingenting om andre menigheter. Det var sterke skiller mellom de kristne menighetene på 60 og 70 tallet. Den enste befatning jeg som barn hadde med kirken var i begravelser og så husker jeg veldig godt at vi 17.mai stod i regnvær under tak utenfor bårehuset her på Grua kirkegård mens det var gudstjeneste inne i kirken, jeg var med i skolekorpset, og vi stod og ventet på at toget skulle starte etter gudstjenesten. Merkelig at vi ikke var med inn.
Jeg hadde en ganske streng oppdragelse, det var mye jeg ikke fikk lov til, ikke danseskole, som alle de andre i klassen gikk på. Ikke kino. Ikke elevfester på ungdomsskolen. På en måte var vi fullt og helt endel av det vanlige livet, men samtidig levde vi et parallelt liv. Slik opplevde hvertfall jeg det. Men mine foreldre var åpne, med humor, aldri dømmende, og de ga meg andre hyggelige opplevelser enn de jeg ikke fikk lov å være med på.
Ikke alle i familien var med i De frie venner. Mine onkler på morssiden var alle engasjert i politikk, for Arbeiderpartiet. Deres oppgjør med forskjellssamfunnet fikk det utslaget. Og jeg var stolt av det. I storfamilien var vi helt inkludert, det eneste var at i familieselskap kom cognacen aldri på bordet før vi var gått....
Allerede som barn reagerte jeg på noe av det jeg hørte på Betel. Det var mye forkynnelse om å bli frelst og helbredet, mye forkynnelse av at det var to utganger på live, himmel og he***te. Samtidig var det så mye godhet. Vi barn og unge ble både sett og hørt. Jeg har vært på mange bønnemøter på kne der jeg lå ved siden av mormor og tegnet eller fikk pastiller av henne mens det ble bedt rundt meg. Vi var menighetens barn og vi ble hegnet om.Og når vi ble eldre og tenåringer kunne vi sitte på bakerste benk og både fnise og hviske uten at noen sa noe på det. Men det var mange predikanter som var veldig opptatt av at « verden» utenfor var farlig, at vi ikke måtte blande oss med den. Foreldrene mine var både selvstendige i forhold til menigheten og veldig preget av den, og derfor opplevdes kravene fra dem som kjærlighet. Hjemme var det det kristne livet som stod i fokus, ikke dette innenfor og utenfor perspektivet som vi hørte i menigheten. Mamma begynte å jobbe utenfor hjemmet da jeg var 10 år, og i mange år jobbet hun i redaksjonen for Indremisjonsbladet»For fattig og rik» og som rektors sekretær på Menighetssøsterhjemmet. Gjennom dette fikk hun og vi kontakt med kristne fra andre sammenhenger. Og på pappas jobb hos Follestad jobbet det folk fra alle frikirkelige miljøer. Jeg tror det preget dem til en viss raushet, selv om de var lojale til menigheten.
Utover i tenårene kjente jeg mer og mer på en uro over det jeg hørte i forkynnelsen. Det største problemet var at det var så mye som ikke stemte med hvordan jeg opplevde livet.Det ga meg ikke mening i at noen mennesker skulle være innenfor og noen utenfor. Selve møteformen ble mer fremmed for meg. Men jeg hadde ikke noe sted å gå med disse tankene. Jeg snakket med en predikant en gang, men han sa bare at jeg måtte tro, så ville det andre komme etterhvert. Det ble ikke sånn for meg.
Da jeg skulle begynne på gymnaset skjedde det noe merkelig. Min fetter Robert og jeg var de første i familien som tok gymnas. Det var blitt økonomisk mulig, og mine foreldre støttet meg. Jeg hadde søkt på handelsgym i Oslo og reallinja på Brandbu. Jeg kom inn begge steder, og hadde nok mest lyst på Handelsgym. Men togtidene på Harestua var slik at jeg ville komme 15 minutter forsent hvis jeg skule reise fra Harestua til Oslo. Mamma ringte rektor og spurte om det var greit. Det var det ikke. Og jeg fikk på ingen måte lov til å flytte på hybel i Oslo, det ville jo også koste mye mer. Så da ble det tre år på Brandbu og buss fra Harestua og et trygt hjem. Jeg har på spøk sagt at det var NSB sine rutetabeller som gjorde at jeg ble prest. For jeg hadde egentlig tenkt å kutte ut kristendommen da jeg begynte på gymnaset. Men så ble det så helt annerledes. Jeg begynte på Brandbu i 1972, og nesten med en gang ble jeg kontaktet av andre kristne ungdommer og ble kjent med dem. Våren 1973 startet vi det tverrkirkelige ungdomskoret Agape, og det var mange muligheter som åpnet seg for meg. Koret samlet ungdom fra hele Hadeland, og fra alle menigheter. Vi styrte oss mer eller mindre selv , og var ikke tilsluttet noen organisasjon. Jeg ble fort feministen i Agape. Aldri redd for å si fra. Samtidig var jeg var også med i redaksjonen for skoleavisen på gymnaset. Jeg var mot atomvåpen, for kvinnesak og mot EEC, og jeg var med i Agape. Jeg fikk oppleve sammenhengen mellom å være kristen og å bli gryende politisk aktiv. Det var frigjørende. I Agape fikk jeg etter hvert ulike lederroller, jeg ble utfordret til å holde andakt, og jeg fant mer og mer min plass. Ikke minst fant jeg nye måter å tolke troen på, måter som var mye mer integrert i meg selv. Da jeg var 17 år var vi i Hov i Land på turne med Agape. Da er det at moren til min gode venn Jon Henrik Wien sier til meg: “Du bør bli prest Ann-Helen". Jeg visste knapt hva en prest var, og hadde ikke hørt om noen kvinnelige prester. Men frøet var sådd.
Etter gymnaset begynte jeg på Sagavoll folkehøgskole. Foreldrene mine betalte skolepengene, det andre holdt jeg selv. Min første jobb hadde jeg i Østbykiosken på Harestua. Jeg jobbet der i fem år fra jeg var 14. Der hadde jeg også mitt første feministiske opprør. I kiosken solgte de blader som Coctail og Lek. Vi jentene likte ikke det. Når noen skulle ha disse bladene ropte vi høyt inn i kiosken: “May Britt det er noen som skal ha Coctail her, kan du finne det?” Og når kunden ville legge bladet under avisen så det ikke skulle synes tok vi det demonstrativt opp og la det øverst. Vel jeg hadde tjent penger til dette folkehøgskoleåret. Jeg gikk på bibel og lederlinjen og elsket fagene der fra førstedag. Kallet ble sterkere, men det var ingen å snakke med det om. Lærerne vi hadde var mot kvinnelige prester.
Når skoleåret var slutt turde jeg ikke begynnepå teologistudiet, selv om flere av mine mannlige venner skulle det. Jeg syntes alt var så usikkert, hva ville foreldrene mine si, ville jeg klare det, det var et langt studium. Så jeg begynte på lærerskolen i Elverum. Jeg likte meg godt, gikk i en fin klasse, fikk venner. Men jeg klarte ikke å se meg selv som lærer. En kveld på vinteren spurte presten der, en jeg hadde samarbeidet med om konfirmantundervisningen, om jeg ville bli med på et møte på Hadeland gymnas. Han skulle holde et foredrag. Jeg visste at der ville jeg treffe gamle kjente, så det ville jeg gjerne. Lars Flatø var sokneprest i Brandbu den gangen. Jeg kjente ikke ham, og han kjente ikke meg. Men på det møtet sa Flatø: “Dere gymnasjenter som nå skal velge studier, dere bør velge teologi og dere bør bli prester. For kirken trenger kvinnelige prester”. Da var det gjort. Jeg opplevde det som ord rett til meg, og i bilen hjem til Elverum sa jeg til Finn prest: “Jeg skal slutte på lærerskolen, begynne på MF og jeg skal bli prest”. Jeg skrev hjem til mamma og pappa neste dag. Mamma var veldig redd for at dette var et innfall, og at jeg skulle “bli en slik som aldri fullførte noe” som hun sa. Pappa lurte på om jeg hadde tenkt grundig nok over dette. Jeg dro ned til prestegården på Elverum og meldte meg inn i Den norske kirke. Jeg skrev søknad til MF. Og høsten 1977 var jeg en av 7 jenter som begynte på teologien, vi var 80 til sammen. Jeg var lykkelig, og så absolutt på rett plass.
Det var et stort skritt å ta den gangen, og mine foreldre opplevde at noen i menigheten deres mislikte dette sterkt. Men da de skjønte at det var dette jeg skulle ,støttet mamma og pappa meg alltid.
På MF ble jeg fort en del av Kvinnegruppa. Der traff jeg bl.a. Kristine Værnes som siden ble prest i Grua Harestua og Solveig Fiske som ble min biskopkollega etter hvert. Kvinnegruppa var veldig viktig. Dette var i en tid med mye motstand mot kvinnelige prester, flere av lærerne og mange av studentene var kvinneprestmotstandere. For meg skjerpet det bare beslutningen om å skulle bli prest, jeg ble mer og mer opptatt av at evangeliet ikke kan forkynnes fullt og helt før både kvinner og menn forkynner. Jeg tok det aldri personlig at noen var motstandere, jeg tenkte vel heller at det var deres sak, og at jeg var trygg i mitt syn. En av professorene på MF betød også mye, Edvin Larsson, han veiledet meg til å tolke og forstå bibeltekstene slik at de ble troverdige og aktuelle i dag. Studiet tok 6 ½ år, og jeg elsket det. Jeg elsket teologien, sommervikariatene som prest, første gang i Våler i Solør som 24 åring, jeg sugde til meg. Og alt dette har jeg fått bruk for siden.
Da jeg skulle begynne å studere teologi leste jeg i en brosjyre for Teologisk fakultet på Universitetet hva kall var: «Å ha et kall betyr å se at det er oppgaver som skal gjøres, og tenke at du selv kan gjøre dem.» Det har i grunnen fulgt meg hele livet. Fra MF av har jeg vært opptatt av å åpne kirken, forkynne slik at folk er trygge i sin tro, forkynne rettferdighetsbudskapet , forkynne at det ikke er noen forskjell på folk, vi er alle ett i Kristus.
Jeg ble ordinert i Nikolaikirken av biskop Georg Hille 17. Juni 1984. I ordinasjondsamtalen forut spurte han meg om jeg hadde noen problemer knyttet til troen og kirken. « Ja mange», sa jeg,» særlig læren om de to utganger av livet, himmel og he***te». Da svarte den kloke biskop: « De spørsmålene kommer du til å bale med hele livet, det må vi legge helt i Guds hender. Du skal heller konsentrere deg om å samarbeide godt og respektere alle mennesker». Det ble en rettesnor for meg. I ordinasjonen var min mormor Helene, hun som brøt ut av Den norske kirke, men nå satt på første benk i sin datterdatters presteordinasjon. Rolf Kjeilen kom fra Betel. Han var stolt og glad for at en Beteljente skulle ordineres. Jeg var kommet hjem på så mange måter. Og mamma trengte ikke bekymre seg for at jeg aldri skulle fullføre noe.
Så dro jeg nordover. Mange gjorde det dengangen Jeg visste bare at jeg ville prøve noe nytt. Jeg var fri og frank og så lyst på alt. Jeg kom til Flakstad i Lofoten i desember 1984. Lofotposten spurte meg i et intervju på forhånd: “Hvor lenge kommer du til å bli her? “Jeg tror jeg svarte 5 år kanskje. Nå har jeg vært her i 40.
Jeg trivdes fra første stund. Det var nytt med kvinnelig prest, men jeg opplevde at menighetene tok imot meg, en prest er en prest sa en av menighetsrådsmedlemmene. Og når noen var bekymret for hvordan en ung østlandsjente skulle klare vær og føre på Lofotveiene, sa en av de gamle damene: Vi har hatt så mange pysete mannlige prester, så verre kan det ikke bli.
Jeg kjente meg igjen i den nordnorske åpne folkekirken, der sakramentene står sterkt, der kirka er for alle, der kirka har en plass i fokelivet og jeg opplevde at jeg passet inn. Jeg fant ro i sammenhengen mellom natur, kultur og religion. Men det var jo uvant med ei ung jente som prest. Folk spurte om faren min også var prest, det var han jo ikke. Jeg opplevde å bli satt i bås med overklassen, men folk forstod ganske fort at jeg ikke tilhørte der. Og senest forrige uke var det en kjenning som sa til meg: “Ann-Helen, vi gutta var så spent da du kom, du var prest, men hadde grønne briller og sminke.” 40 år etter er jo det oppløftende å tenke på.
Det var litt skummelt første gang jeg var på et stort fiskerimøte, hva skulle presten der? Og vi var vel bare 2-3 damer. Men jeg ville engasjere kirka i lokalmiljøet, og det var det åpent for. Som representant for prestene i Lofoten var jeg på årsmøte i Småkvalfangarlaget i Svolvær, vi hadde fiskerigudstjenester når havet var svart og takkegudstjenester når det var mye fisk, jeg engasjerte meg for kystfiskerne , det lokale kulturmiljø og for ungdommene. Etter noen år ble jeg med i Arbeiderpartiet og satt i kommunestyre i nesten tre perioder. For meg har samfunn og kirke hørt sammen hele tiden, og det har beriket livet. I to år var jeg også ordfører i Flakstad kommune, det ga mange viktige perspektiver på det å være prest, å se det utenfra. Og jeg brukte enhver anledning til å engasjere meg i kirkens kvinnekamp. Ganske tidlig forstod jeg at homofile og lesbiske måtte ha like rettigheter som heterofile i både kirke og samfunn. For 20 år siden hadde jeg min første seremoni for et homofilt par som hadde giftet seg, og jeg ble en talsperson i bispedømmet for dette. Det er for meg igjen en følge av evangeliet: Jesus gjør ikke forskjell på folk. Og siden er det også blitt mer og mer viktig for meg at kjærligheten mellom mennesker aldri er farlig.
I 2007 ble jeg prost i Lofoten og hadde ansvar for å lede prostiet. Det ga meg et fellesskap med de andre prostene i bispedømmet, og det ga meg nye utfordringer. Jeg ble ledere for prostene i hele landet gjennom Presteforeningen og jeg fikk nye arenaer for engasjement. I denne tiden ble jeg spurt flere ganger om å stille til bispenominasjon. Da måtte jeg tenke mye. Ofte kom kallsforståelsen fra teologibrosjyren tilbake til meg: ER dette en oppgave du kan tenke deg, vil du gå inn i den. Da jeg til slutt ble biskop i Sør Hålogaland i 2016 var det med stor takknemlighet for å ha et godt mandat både fra menighetene i bispedømme og fra kirkerådet. Jeg hadde sett min forgjenger Tor B Jørgensens arbeid på nært hold, og jeg hadde lært mye av ham. Samtidig hadde jeg visjoner for hvordan jeg ville lede bispedømmet og arbeide der. Mitt motto som biskop var Nåde, Nærvær og Nordavind. Jeg har alltid visst at all min tjeneste, ja hele mitt liv er en gave fra Gud, gitt i nåde. Derfor har det alltid ligget en dirrende ydmykhet i tjenestene jeg har hatt. Så ønsket jeg å være en nær biskop, som forstod og så menighetenes behov og som kunne være en god medvandrer for menigheter og ansatte. Nærvær går også på at jeg har en sterk tro på at Gudsnærværet møter oss i mennesker, det hjelper oss å se Gud i våre medmennesker. Og nordavinden har jeg jo ofte opplevd. Fysisk, men også mentalt. Den sterkeste nordavinden i mitt liv kom da jeg fikk kreft i 2022, mistet mannen min i 2023 og samtidig måtte slutte som biskop fordi kreftene ikke er hva de var. Men nordavinden rusker jo opp og skaper noe nytt, og det å stå i nordavinden det har mine forfedre og formødre gjort, og det håper jeg jeg også kan.
Jeg giftet meg med Sverre fra Ramberg i 1990, og vi fikk to jenter. Han ble min største støttespiller i prestetjenesten. Han var en helt vanlig folkekirkemann. Han visste ingenting om De frie venner. Men han hadde evnen til å være et godt korrektiv til alt jeg gjorde, og han ga meg rom og trygghet til å gå de veiene jeg skulle gå. Jeg var veldig heldig med mannen min. Det beste med prestetjenesten har for meg alltid vært å forkynne, og som biskop fikk jeg mange anledninger til det. Forkynne slik at det får betydning for folk som hører på. At det angår det alminnelige livet. At troen angår det personlige, men også det samfunnsmessige, rettferdighet, jorda vi bor på, solidaritet. Dette bestemte jeg meg for å begynne å jobbe med da jeg var ung prest, og jeg tror det er like viktig i dag. For jeg tror jo at det kristne budskap kan gi oss rammer og innhold som gjør livet rikt og godt, både for oss selv og resten av verden. Og jeg tror min bakgrunn har gitt meg et særlig blikk for marginaliserte grupper i samfunnet, for urettferdighet, for storsamfunnets majoritetsblindhet.
Jenta som gikk i Osterhaugsgata sammen med pappan sin til søndagsskolei Møllergata 38 endte som biskop i Sør Hålogaland. Det har vært en klassereise, en geografisk reise og en teologisk reise. Jeg takker Gud for det jeg har fått være med på .Men jeg takker også Lånekassa og velferdsstaten Norge som har gitt meg disse mulighetene. Mormor hadde knapt 7 år på skolen, mamma hadde framhaldsskolen, jeg tok embetseksamen i teologi og datteren min har tatt en doktorgrad. Jeg har levd i et samfunn som har gitt meg muligheter, og det er jeg svært takknemlig for. Og jeg tror også de gode lærerne jeg hadde på Harestua skole, Fru Dedekam og lærer Hofland var med på å legge en grunn. De var lærere som så oss elever, og som trodde på oss.
I dag er jeg takknemlig for bakgrunnen min, selv om den i mange år ga meg en fremmedfølelse. I dag har også de kristne menighetene kommet mye nærmere hverandre, og på Hadeland tror jeg jo Agape la grunnen for det. I en tid med store motsetninger mellom menighetene var det mange foreldre som trodde på oss ungdommene, som lot oss være selvstendige og som ikke minst ba for oss. Det tror jeg kan være fint å ta med seg for oss som i dag er godt voksne og vel så det. Alle menigheter sliter med å rekruttere ungdom inn i kirkene. En svensk biskop sa nettopp: Vi må gi de unge tillit. Jeg fikk den tilliten, av mine foreldre, av Agapemiljøet, på Mf, i prestetjenesten. Og derfor ble livet og tjenesten godt.
Takk for meg!