Vigardt & Steigan

Nr. 192.} Av de tre Fredrikstad-søstrene som delte både opphav og oppnavn, er det den yngste av «Grynvillinga-pigerne», Martha/Marthe, som levde lengst og videreførte navnet inn i nyere kilder. Berthe, og sannsynligvis også Sofie, døde som unge voksne i det helseutfordrende prostitusjonsmiljøet i Kristiania, hvor Marthe etter hvert havnet som praktikant under storesøsteren. Kun to uker etter farens død i 1879, var hun på sin første visitasjon som prostituert pike hos politilegen, bare 17 år gammel …
(Forts. fra forrige post)

Som Sofie ble Marthe først kalt «Gryna», men så ble hun snart «Grynvillinga» – som de to andre. Noe av det første som skjedde i hennes virke som sexarbeider, var å bli gravid. I 1881 fikk hun et barn, og en abort fulgte året etter. Tiden var da inne for en miljøforandring.

Mot slutten av 1881 avsluttet Marthe visitasjonen som «privatboende puella publica» (p.p.p.) og reiste med venninnen Maren til Vänersborg i Sverige.

Der ble Maren pågrepet for tyveri, mens Marthe reiste videre til Göteborg hvor hun ble innkvartert i Sillgatan 61 som prostituert. Samme sted bodde allerede hennes norske venninner Sally Jonsen («Sally med rumpa») og Elin Nilsen. En annen leietaker i gården var magikeren Pierre Lepomme, som et par år i forveien hadde opptrådt på Christiania Tivoli.

I Sillgatan holdt hun bare ut i 8 dager, før hun reiste videre til København og derfra til Jylland, hvor hun kom i tjeneste. Der holdt hun bare ut arbeidet i én måned, før hun vendte tilbake til Kristiania.

Hjemme igjen bodde Marthe som prostituert på ulike beryktede Vaterland-adresser, men var for det meste tilknyttet det gamle og lugubre bordellet «Gluggen». Tilværelsen ble brutt opp av en rekke opphold på Arbeidsanstalten for ulike forseelser. I stadig beruselse, var hennes atferd vill og ukontrollerbar …

🎨: DigitaltMuseum, nb.no, LookX, Statsarkivet v/

Nr. 191.} En annen søster av «Grynvillinga-pigerne» var Sofie Nilsen, to år yngre enn storesøster Berthe og tre år eldre enn lillesøster Martha. I 1875 var hun tjenestepike på en gård like ved familiens bosted i Fredrikstad, men som storesøsteren havnet hun med tiden i Kristiania og på Vaterland, hvor hun fra 1881 var registrert prostituert. Hun ble først kalt «Gryna», men arvet snart Berthes kallenavn «Grynvillinga».
(Forts. fra forrige post)

Sofies virke ved bordellene var av og på. Fra tid til annen var hun tjenestepike hos en rufferske, mens hun samtidig var oppvarterske for lillesøsteren Martha. Sofie «ordnet hendes Værelse efter Modtagningen om Natten». Til en viss grad utmerket hun seg også som kriminell, da hun tidlig i 1880-årene ble straffet for både bedrageri og som medskyldig i tyveri.

I 1884 ble 25 år gamle Sofie gravid. Dermed ser det ut til at hun oppga sitt virke i bordellene for godt. Graviditeten førte imidlertid lite godt med seg. Som for mange av sine yrkeskolleger opplevde hun tragedien at barnet døde allerede før dåpen. Det hjalp intet at barnefaren var farmasøyt ved Løveapoteket.

Men så forsvinner både Sofie og storesøsteren Berthe fra kildene. 29 år gammel dør Berthe Marie av tæring mens hun er på Arbeidsanstalten, og den som sørger for at det finnes et siste spor av henne i avisene, er Sofie. Hun meddeler at hennes kjære søster døde en stille og rolig død den 2. september 1886, og om begravelsen som vil finne sted ved Nordre gravlund på Sagene en uke senere. Året etter ble prostitusjon gjort ulovlig.

Lillesøster Martha er ikke nevnt i avisnotisen. Mens søstrene tar hånd om hverandre, er Martha selv inn og ut av Arbeidsanstalten, og nevner for hver løslatelse at hun skal gi opp prostitusjonen som yrke. Det gjorde hun imidlertid ikke. Som stadig beruset ble Martha tatt «paa frisk Gjerning» i det offentlige …

🎨: DigitaltMuseum; Sofie Nilsen + Statsarkivet i Oslo v/

Nr. 190.} Martha Marie Nilsen fra Smålenene, eller Østfold som vi sier i dag, var ikke den eneste beryktede kvinnen bak oppnavnet «Grynvillinga». Arkivene forteller at de var intet mindre enn tre søstre. Den eldste av dem var Berthe – det var hun som viste vei og ledet dem alle inn på det mest lugubre bordellet i hele Kristiania. Sammen ble pikene kjent som «Grynvillinga-søstrene».
(Forts. fra forrige post)

Storesøster Berthe Marie Nilsen ble født i 1857, i Borge i Fredrikstad, som sin fem år yngre lillesøster Martha. Av syv barn var bare tre tilbake. Faren Nils var selveiende murer, men livet må ha endret seg drastisk da moren Elen dør i 1875. Det året mister Nils huset til kommunen og Berthe, som er 18 år og eldst, må styre husholdningen.

I 1877 snus livet på hodet; Berthe vender snuten mot Kristiania, blir raskt offentlig bordellpike og dermed underlagt fast visitasjon hos politilegen. Med yrket følger sykdommer og sykehusinnleggelser. I juli havner hun på Arbeidsanstalten i to måneder for slett oppførsel på sykehuset. Kort tid etter at hun slipper ut, blir hun arrestert for nattsvermeri. I desember venter hennes første behandling for syfilis. Tross uunngåelige sykdommer, klarte Berthe å få en datter i 1882 som levde helt frem til 1967.

I 1883 var det mye turbulens rundt henne. Hun rømte fra sitt losji i Rødfyllgaten, og da man etter lang tid sporet henne opp, havnet hun i politiarresten. Berthe tok så losji hos en skilt baker ved navn Torgersen boende i Smalgangen. Forholdet skal ha vært turbulent, og etter en tid flyktet hun også «fra sin Bager». Kan dette være den berømte Grynagrauten, og Berthe den Grynvillinga politiets historier forteller om?

Berthe hadde også kallenavnet «Søsteren». Mens hun bodde i Smalgangen, lagde Berthe mat og leverte den til sine to søstre; den ene i et privat losji i Vognmannsgaten, den andre i bordellet «Gluggen» …

🎨: Statsarkivet i Oslo; Kristiania politikammer + MidJourney v/

Nr. 189.} Å begi seg ut på oppgaven om å løse mysteriet om hvem «Grynvillinga» var, leder oss raskt til en kvinne ved navn Martha Marie Nilsen fra Østfold. Det finnes intet fotografi av henne, navnet stikker seg ikke ut fra sin samtid, og søkeresultater gir kun fragmenter til å fortelle hennes historie. Dermed virket kvinnen lik en nål i en høystakk. Vi så oss derfor nødt til å grave dypere ned i mer sjeldne arkiver …
(Forts. fra forrige post)

I 1917 beskrives Martha Marie «Grynvillinga» som 1.60 høy, av middels legemsbygning, med brunt hår og blå øyne. Hun hadde hakk i ørene etter ringer, et arr på overleppen, et arr ved venstre øyenbryn. Hun er oppført med tre etternavn, hvilket gir oss mye å lete videre på. På dette tidspunktet skal Martha sone 18 måneder i Arbeidsanstalten for kvinner for løsgjengeri og drukkenskap. Hun er 55 år gammel.

Hvordan hadde hun levd livet sitt frem til dette? La oss starte fra begynnelsen.

Martha Marie ble født 28. september 1862 i Borge i Østfold, med foreldrene Niels Eriksen og Elen Marie Thoresdatter. Hun bor hjemme med familien, konfirmerer seg med karakteren ‘meget godt’, til hun er å finne i Kristiania som 19-åring. Ikke bare hvor som helst – Martha er innlosjert i det mørke Vaterland, helt bestemt på bordellet «Gluggen».

Det er nå det begynner å bli spennende, for etter politiets erindringer skal dette ha vært en særskilt beryktet kvinne. Likevel, hun er ikke å finne omtalt i aviser slik de fleste beryktede ble, om ikke hun er blitt anonymisert. For det må da være noe i det politiet fortalte? Her krevdes en god dose tålmodighet, hvilket vi heldigvis har. Letingen etter Martha startet for fem år siden.

Vi måtte derfor dykke ned i ikke-digitaliserte arkiver. Og sannelig, der er hun nevnt – men det er ikke kun én som kalles Grynvillinga, det er ikke to, men tre! Og de deler oppnavn, bordell, soverom, med mer …

🎨: Digitaltmuseum; Akerselva 1896 + nb.no v/

Nr. 188.} Den berusede tøsen «Grynvillinga» var under en skur av rå eder. Hun hev seg frem og tilbake der hun sto ved inngangen til en falleferdig rønne ved Smalgangen og hamret på døren til sin «Grynagrauten». Politikonstabelen slet med å håndtere henne «i frykt for å rive av henne de få klesplagg hun hadde på sig.»
(Forts. fra forrige post)

Konstabelens tålmodighet nådde sin ende, og med det plantet han «sin høire hånd med kraft på «Grynvillinga»s bakdel. Hadde han ant hvad resultatet av denne behandling ville bli, hadde han ikke foretatt dette eksperiment». Det skulle nemlig vise seg at Grynvillinga hadde kraftig løs mage.

«Spruten stod høit til værs like mot politikonstabelen og de nærmeste nysgjerrige tilskuere, som vek tilbake ikke lite forfjamset over denne uventede besmittelse, og de forsvant en for en under de gjenværendes store begeistring. Konstabelen måtte dog bli på den utsatte post inntil patrollvognen ankom. Det var jo på tide at hun ble kjørt til stasjonen.»

Hvor sannferdig veteranene fra politikorpset gjenga slike historier, er vanskelig å vite i etterkant. Teksten gir ingen hint om når dette skal ha skjedd. Vi har funnet ut at disse erindringene er spedd med en god dose overdrivelse og gjengitt med manglende presisjon.

Men virkelighetens Grynvillinga tilhørte unektelig samfunnets skyggeside. Var hennes kjæreste Otto «Krumpen» Olsen ved århundreskiftet identisk med drankeren Grynagrauten? Var det falleferdige huset i Smalgangen egentlig Fjerdingen nummer 44? Og fantes det egentlig noen «patrollvogn» på det aktuelle tidspunktet?

Historien om Grynvillinga viser seg å være langt mer komplisert. Det viser seg at det er flere kriminelt belastede kvinner som har båret dette kallenavnet – og at de har veldig mye mer til felles. Det er på tide å bli kjent med hvem de egentlig var …

🎨: nb.no + DigitaltMuseum v/

Nr. 187.} Samboeren til «Krumpen» rundt 1900 i Fjerdingen nr. 44, gikk under navnet «Grynvillinga». Hvem var dette for en karakter? Første spor kommer fra forhenværende politimenn, hvor spesielt denne historien ofte ble gjenfortalt …
(Forts. fra forrige post)

– «En på den tid meget kjent tøs bar navnet «Grynvillinga». Hun holdt sig meget sammen med en henfallen laddevinsdranker, som derfor fikk navnet «Grynagrauten». Disse to turet og drakk meget sammen, og når de blev meget beruset, røk de som regel uklar. «Grynagrauten» bodde i en falleferdig rønne i Smalgangen ved Vaterlands bro, og drikkeselskapene med ham der endte med at «Grynvillinga» alltid blev kastet på porten.»

En markedsdag ved Kutorvet (i dag Oslo bussterminal og Grønland Torg) hørtes det et kvinnehyl i retning Smalgangen. En patruljerende konstabel begav seg umiddelbart i vei, med en anelse om hva som var på gang – for denne gjennomtrengende stemmen kjente han igjen. Nysgjerrige individer fulgte konstabelen i hælene, her kunne det bli underholdning.

«… utenfor inngangen til «Grynagrauten»s rønne stod «Grynvillinga» halvnaken og hamret på døren. Under de verste eder gav hun tilkjenne at hun vilde inn til «Grynagrauten» igjen, men til ingen nytte. Konstabelen så sig nødt til å få henne fjernet, da optrinet hadde samlet en mengde mennesker som interessert fulgte med i optrinet. Ikke før hadde konstabelen tatt i henne før hun la sig ned for å vanskeliggjøre stillingen for ham. Samtidig sparket hun vilt med benene slik at underskjørtet, som nesten var det eneste som skjulte kroppen, kom langt opover ryggen hennes, og hele blanke baken blev utstilt for tilskuerne…»

Bermen med tilskuere fulgte med i høylytt begeistring. Grynvillinga sparket vilt, og hev seg frem og tilbake. I fare for at hun skulle miste de få fillene hun hadde på seg, torde ikke konstabelen å ta tak i henne. Men konstabelens tålmodighet hadde visstnok også en grense …

🎨: nb.no + Digitaltmuseum + Midjourney

Nr. 186.} Da Otto «Krumpen» Olsen rømte fra Botsen, hadde foreldrene en veveripike ved navn Mathilde Marie Karlsen – eller Tilla, om du vil – innlosjert i leiligheten. To år senere ble han gift med henne og sammen fikk de flere barn, blant andre de forbryterske sønnene «Dumalik» og «Bajadsen», som stjal 216 bokser med corned beef i post 183-184.
(Forts. fra forrige post)

Familien bodde lenge i den beryktede Schultzegaarden i Fjerdingen, der flere hundre mennesker bodde som sild i tønne. Tidlig i 1893 bodde de i det enda mer beryktede Fattigstua, Fjerdingen nummer 44. Der døde fru Tilla i april samme år av tuberkulose. En fattig, liten død som ble overskygget av et annet dødsfall i samme hus et par uker senere – da den beryktede skurken «Lure-Jens» ble drept – trolig av forbrytersken «Blomster-Kristine» Nilsen.

Samtidig hadde Otto bygget seg opp en anselig CV som kriminell. Blant annet leide han inn en del møbler til et diffust formål, før han solgte dem videre. Tre år ut i hans tilværelse som enkemann gikk det hardt for seg, da han ble pågrepet og dømt for legemsfornærmelse og trusler. Kort tid etter sønnenes sagnomsuste corned beef-kalas i 1897, ble han dømt for heleri. Han fortsatte å krydre tilværelsen som murerarbeider med diverse tyverier og fengselsstraffer inntil livet hans tok slutt i 1912 av nyresykdom.

Midt i alt dette, er han ved århundreskiftet samboer med en beryktet skikkelse fra Vaterlands underverden. Sammen hadde de losji i det langt mer beryktede nummer 44. Denne kvinnen hadde et besynderlig kallenavn, med et personnavn som ikke videre skilte seg ut. Dermed har det vært svært vanskelig å finne spor av henne, inntil nå …

🎨: nb.no + Digitalarkivet + Digitaltmuseum

Nr. 185.} Forbryteren Otto Olsens kallenavn er blitt skrevet «Krympen», «Krompen» og «Krømpen», og han hadde sitt underlige kallenavn fra en dansk ridder kalt Otte Krumpen, som medvirket i det beryktede «Stockholms Blodbad» i 1520. Men om forbryteren «Krompen» var tronarving til noe som helst, var det kanskje til det kriminelle miljøet i Fjerdingen?
(Forts. fra forrige post)

Selv var han født i Kristiania den 29. mars i 1854 og vokste opp i Lakkegata, som den gang lå utenfor bygrensen. Unge Otto var en flittig ungdomsforbryter. Før han fylte 18, var han straffet åtte ganger for tyveri. Syv av gangene ble han straffet med ris, den åttende med fengsel.

Otto hadde arbeid på flere steder, og da han i 1873 jobbet hos ølbryggeriet Eger tok han seg litt for store friheter. Otto begikk flere tyverier, blant annet av tre hestedekkener. Det ga ham 25 dager bak murene.

To år senere høynet han innsatsen ved å stjele kuhuder fra slakter Fischer og Madame Hansen, begge med tilhold i Lakkegaten. Denne gangen ble straffen hardere, og han ble dømt til to års straffarbeid.

Otto savnet fort livet i det fri, og et halvt års tid etter innsettelsen klarte han å rømme fra Botsfengselet. Han hadde utnyttet et ubevoktet øyeblikk mens han arbeidet ute i fengselsgården til å komme seg over ringmuren.

Politiet lette først etter rømlingen hos hans mor. Der var han ikke å finne. Politiet oppsøkte dermed søsteren – og der fant de rømlingen …

🎨: nb.no + Digitalarkivet v/

Nr. 184.} Kjøttkalaset varte ikke lenge. Politiet fulgte både spor og luktesans langs og på tvers av Akerselva, som omsider førte dem til snekkerens leilighet i Christian Krohgs gate 15. Hele den festglade forsamling var ved politiets ankomst så utmattet etter det kjøttfulle gildet, at de alle lå og sov. Det er nok ikke så merkelig, ettersom klokken bare var fem om morgenen. Snekkeren og hans kone var forduftet.
(Forts. fra forrige post)

Gården, kjent som Schultzegaarden, var beryktet for en formidabel fattigdom og mange ulykkelige skjebner. På det meste bodde det rundt 400 mennesker på denne adressen, fordelt på 64 små leiligheter.

«Venlig, men bestemt indbød Politiet» de unge herrene «til at slaa Følge» med dem til stasjonen. Dermed bar det fra «Fed Kost til smal Kost».

I Meddomsretten ble «Lang-Ola» og «Kjaveren» belønnet med 20 dagers fengsel for denne bragden. «Dumalik» fikk ti dager på toppen av den tidligere dom, mens «Bajadsen» fikk åtte dager for sin medvirkning.

Hvem skjulte seg bak de tyvaktige guttenes festlige kallenavn?

«Lang-Ola» var en 19 år gammel rørlegger ved navn Olaf Anton Severinsen, «Kjaveren» den 20 år gamle mureren Emil Martinius Evensen, «Dumalik» eller «Alik» het egentlig Alexander Karl Edvard Olsen og var en 20 år gammel arbeider, mens «Bajadsen», som ankom selskapet sist, het Alfred Martinius Olsen og var en 19 år gammel sjauer.

Foruten ha det til felles å være tidligere straffet, hadde to av de unge mennene noe annet til felles. Dumalik og Bajadsen var nemlig brødre og kriminelle tronarvinger til sin far – en garvet Kristiania-forbryter …

🎨: nb.no + DigitaltMuseum + Digitalarkivet v/

Nr. 183.} En eim brer seg på østkantens Kristiania! En vårdag i 1897 spredde en eiendommelig duft av laddevin og stekt kjøtt seg i strøket Fjerdingen – våre dagers Christian Krohgs gate. Laddevinen (en blanding av billig brennevin og rødvin), var et fast tilbehør i disse kretser, men så store mengder kjøtt var det sjelden man kunne oppleve å få servert på disse trakter.

Hvordan begynte egentlig dette?

To gutter i 14-årsalderen brøt seg inn i en sjøbod ved Langkaia. Der ble det oppbevart flere kasser med innholdet «hermetisk nedlagt Kjød».

Fra en av kassene stjal de to bokser med corned beef, delvis i samarbeid med en eldre gutt kalt «Lang-Ola», som nylig hadde sonet en dom for legemsfornærmelse. Sistnevnte fikk deretter med seg sine kompiser «Dumalik» og «Kjaveren» på flere runder nye tokt, slik at en hel kasse og flere titalls bokser fant veien opp i Fjerdingen. I alt ble det stjålet 216 bokser med corned beef.

Hvordan skulle disse unge guttene få med seg alt sammen? De «lånte» en snekke, lastet den med hermetisk kjøtt og rodde båten oppover Akerselva. Flere av boksene ble solgt til venner og kjente for alt fra 10 til 60 øre per boks. Enda en venn av guttene, kalt «Bajadsen», slang seg med på laget. Nå skulle det bli stor fest i Fjerdingen! Og eimen spredte seg.

De unge tyvene tok med seg store deler av byttet til en snekker og hans kone i den beryktede Schultzegaarden i Fjerdingen. Snekkeren gjemte bort noen av boksene til oppbevaring, mens det ble laget et ordentlig kalas på resten.

De vidunderlige dufter ble imidlertid også snappet opp av politiets følsomme neser …

🎨: nb.no Boston Public Library

Nr. 182.} Jack the Ripper er i Kristiania! Ryktene spredde seg som ild i parafindynkede kluter. På Grünerløkka og Grønland, i Fjerdingen og på Vaterland både hvisket og ropte man. Alle avislesende i Norge hadde fått med seg de gruoppvekkende nyhetene fra Londons østkant høsten 1888, og nå gikk ordet om at distriktet Fjerdingen i Kristiania var blitt vårt eget hjemlige Whitechapel.

Jack Bugsprætter ble den grufulle morderen kalt i de norske avisene. Men hva var det som fikk folk til å tro at han hadde tatt turen til Norge ett år etter sitt morderiske tokt i London? Ryktene talte sitt tydelige og blodige språk.

Bukspretteren hadde «igaaraftes lemlæstet en berygtet Kvinde i nærheden af Lilletorvet». Kunne det virkelig være sant? «Særlig blandt Kvinderne fandt Rygtet ikke liden Tiltro og fremkaldte stor Forskrækkelse.»

Så viste det seg at en fjær var blitt til fem høns, en dinosaur og et skipsvrak. Minst. Dette grunnløse ryktet skyltes «den uhyggelige behandling en Svenskepige blev Gjenstand for». Hva hadde så skjedd med denne svenske piken?

Den 20 år gamle kvinnen var kommet til Kristiania for å søke tjeneste. På en kafe traff hun en ung, velantrukket herre som trakterte henne med drikke. Etter bare et par glass mistet hun bevisstheten. Da hun kom til seg selv, befant hun seg «i Fyllearresten paa Grünerløkkens Politistation». Hun var brakt dit av en politikonstabel som hadde funnet henne liggende som døddrukken i et portrom.

Hun var beklageligvis blitt utsatt for en sedelighetsforbrytelse … men hun berget i det minste livet.

Fjerdingen var bydelen politiet måtte hanskes med daglig. Langs Akerselva fantes det også en gruppe ytterst foretaksomme og sultne unge menn …

🎨: nb.no, Midjourney

Det er historiene som skal skinne, men vi forstår at vi må vise våre fjes med jevne mellomrom. Historiene skriver ikke seg selv! Bak oppgravingen av sanne fortellinger om fortidens kvinner og menn fra mørke avkroker, sitter to venner med sans for genealogisk puslespill i form av livshistorier fra vugge til grav – frøken Zara Vigardt og herr Geir Tandberg Steigan.

Det nærmer seg 200 poster i rasende fart. Denne kontoen drives på ren interesse-basis, og nok en gang vil vi takke alle følgere som er engasjert i disse historiene som deles hver uke. Fra nå av vil nye innlegg komme hver søndag. Sommeren 2024 teller vi allerede 2 år som publiserende på sosiale medier.

Vi har ikke gitt opp tanken om podkast, som mange etterspør. Hva slags podkast foretrekker du? Manus-basert, eller rett og slett en skravle-pod? Send oss gjerne en melding, innspill er alltid kjærkomment.

Som mange har etterlyst, la vi nylig ut på en ferd med kriminelle skikkelser omkring i landet. Nå er tiden inne for igjen å vende tilbake hovedstaden, til Vaterland og Fjerdingen, og en gjenstridig flora av forbrytere …

Nr. 181.} Annæus Myklevand drev sammen med dansken C. H Lundager en kort periode i 1907 et forlag i Kristiania. Det utga blant annet bøker med diverse mirakelkurer. At det i annonsene blant annet sto «Obs! Ingen Humbug», var sikkert betryggende …
(Forts. fra forrige post)

Annæus etablerte samme år «Aktieselskabet Norsk Obligationskontor» sammen med herrene Odin Siem og Ragnvald Stenberg, med kontor i Kongens gate 33 i Kristiania. Virksomheten skulle bestå i «omsætning af norske præmieobligationer». Selskapet hadde ved stiftelsen så mange som 24 aksjonærer, som sammen hadde skutt inn en kapital på hele 12 000 kroner.

Den omfangsrike virksomheten hadde også en agent i Trondheim, men hva var det egentlig som foregikk? Politiet fattet fort interesse for det de mente var «åger, lykkespill og bedrageri». De tre hovedpersonene ble pågrepet og satt i varetekt.

Kort etter ble de løslatt mot daglig meldeplikt, en plikt Myklevand, «En ihærdig Snytenstrup», ikke overholdt. Han ble senere pågrepet på en helt annen kant av landet, i Sarpsborg. Dermed kunne han stilles for retten sammen med sine medsammensvorne, i det som ble kalt «Premieobligasjonssaken». Myklevand ble deretter sittende inne i 10 måneder.

Siden forsøkte Myklevand seg blant annet som fotograf, ekteskapsrådgiver, forhandler av frukt og grønt, fabrikkeier og innehaver av klutesentral. I 1928 gikk det igjen rykter om at han var død, noe han måtte dementere.

To år senere i Båtsfjord skulle Annæus gå ut av tiden. På ordentlig denne gang, den 25. september 1930, etter en mystisk episode som involverte en hytte, en primus og en eksplosjon. Han ble 55 år gammel.

En forbryter med like mange titler som Annæus Myklevand, må vi kanskje lete lenge etter!

🎨: nb.no, Digitalarkivet

Nr. 180.} Rastløs som få, var «Denne pokkers Myklevand» igjen på søken etter nye jaktmarker. Etter et kort fengselsopphold for ulovlig ølsalg streifet han litt omkring og underholdt. Kort etter at Ålesund brant ned i januar 1904, engasjerte han seg i arbeidet med de nødstilte der.
(Forts. fra forrige post)

Annæus Myklevand hevdet med sin sedvanlige selvsikkerhet at han hadde fått tillatelse av keiser Wilhelm II til å prege en medalje til minne om bybrannen i Ålesund. På medaljens ene side skulle det være et portrett av keiseren, mens det på baksiden skulle vises en halvnaken kvinne med et barn på armen, flyktende fra et flammehav.

Han mente også å ha keiserens tillatelse til å selge fotografiske portretter av majesteten. Halvparten av inntektene var tiltenkt de brannlidte i Ålesund. Midt oppe i alt dette fikk han en datter med en tjenestepike i Kristiania.

Heller ikke i Ålesund skulle Myklevand få ro. Som den engasjerte og skriveføre herren han var, engasjerte han seg med stor heftighet med debattinnlegg i avisene, blant annet i sin egen avis – «Rodhuggeren». I ett av disse innleggene forulempet han angivelig en medborger på det groveste. Den aktuelle medborgeren var særdeles utilfreds.

Han var faktisk direkte forbannet. Våren 1905 møttes avisleserne av overskriften «Myklevand ved dødens port». Han var blitt overfalt på «en noksaa voldsom maade» og knivstukket på gaten i Ålesund. «Redaktør næsten dræbt», sto det noen dager senere. Han kom fra det med livet i behold.

Annæus forlot deretter Ålesund, og etter flere episoder med legemsfornærmelser og andre forbrytelser ble han omsider løslatt fra Kristiania kretsfengsel i januar 1907. Hovedstaden skulle nå bli hans neste lekegrind …

🎨: nb.no, Midjourney

Nr. 179.} Høsten 1902. Nordland-trønderen Annæus Myklevand solgte sine eiendeler i Narvik og Rombaksbotn og dro avgårde. Han skal ha satt seg på en grusvogn for å komme seg over til Sverige. Hans kone Berntine, som var på vei ut av ekteskapet, etterlyste ham, han skulle visst ha emigrert til Amerika og det gikk rykter om at han var død. Ryktene var såpass troverdige at Narvik Dagblad publiserte en rørende nekrolog over ham, med et stort kors.
(Forts. fra forrige post)

Men entreprenøren Annæus var i Dunderlandsdalen i Rana, frisk og rørig. Nå ønsket han å bli brusfabrikant, og grunnla Dunderlandsdalens Mineralvandfabrikk.

Samtidig ble det iverksatt en stor streik i området. Flere hundre arbeidere var involvert og samtlige medlemmer av streikekomiteen ble arrestert. Under et stort massemøte blant de streikende i Selfors ble Myklevand valgt til møteleder. «Myklevand er blit General!», skrev avisene.

Annæus hisset opp stemningen, og et hundretalls arbeidere under «generalens» ledelse marsjerte mot Mo i Rana, der «Ranens Kredskompani» beleiret kirkegården og stengte all adkomst til stedet for å forberede seg på møtet med «Insurgenterne». Situasjonen var overdramatisert. De fleste arbeiderne gikk rolig tilbake til arbeidet, mens Myklevand konsentrerte seg om brusfabrikken og enda en lokalavis han hadde grunnlagt.

Sensommeren 1903 gikk det galt igjen. Mens Myklevand var på fest på en skistue oppe i høyden, ble han gjort oppmerksom på en eksplosiv brann nede i tettstedet. Hans egen brusfabrikk sto i flammer. Han kunne ikke annet enn å betrakte situasjonen.

«Lad ikke dette forstyrre Festglæden. Vi kan saa ikke gjøre fra eller til alligevel. Lad os gaa ind og fortsætte Legen!» Det var visst ingen nytte «i at staa og jamre!»

Ferden til rastløse Annæus skulle snart gå videre, til Ålesund …

🎨: nb.no, Digitalarkivet

Nr. 178.} I ølkjelleren til Annæus Myklevand i Narvik, var det samlet en gruppe menn da tromsøværingen Dalsbø trengte seg inn i lokalet. Hans ankomst ble ikke spesielt godt mottatt. Myklevands svoger var tilfeldigvis i besittelse av en skarpladd revolver. Han fyrte av et skudd mot inntrengeren, uten å treffe ham.
(Forts. fra forrige post)

Selv gikk Annæus mer primitivt til verks. Han «tildelte Dalsbø et voldsomt slag i panden og derpaa kastet ham ud». Naturlig nok dukket politiet opp like etter. Myklevand forlangte at inntrengeren skulle bures inne, men politiet gjorde som det falt dem naturlig – å føre mannen «til læge for at behandles».

Myklevand forlangte deretter at politiet ble tiltalt for ikke å ha arrestert den tilskadekomne inntrengeren. Han ville også stille avisen Helgelands Tidende for retten for å ha omtalt saken. Spesielt blant arbeiderne i Narvik ble stemningen såpass hissig at mange fryktet at Myklevand ville bli lynsjet.

Myklevand sendte et tilsvar til avisene, der han med den «paapegede Lynchningsjustits» i tankene bemerket at han hadde «forskaffet et tilstrækkeligt Antal Skydevaaben og Ammunition» og at han med hjemmel i i Straffeloven aktet å forsvare seg «med ovennævnte Vaaben».

«Enhver deltagende i eventuelt Overfald faar derfor være forberedt paa at blive jaget en Revolverkugle gjennem Hjertet eller Hjærnen».

Etter at støvet hadde lagt seg, valgte Annæus å forlate Narvik. Neste stopp: Dunderland …

🎨: nb.no, Midjourney