Aleksander Breiby Herseth - dikter

Jorda vil ikke mere.
Mennesket har spilt fallitt.
Det som en gang ble gitt oss.
Nå ryker det. Fallet er fritt.

Bombene som vi har laget,
tanksene som vi har kjørt.
Livet ble gitt oss i gave.
Døden er selvpåført.

Likene som vi må bære,
sårene som skulle gro.
Det er våre egne venner
vi dreper og kløyver i to.

Jorda vil ikke mere.
Den sier det rett ut: Stopp!
Nå skiller den seg og sprekker
mens lavaen spruter opp.

- A. B. Herseth

Enkeltbillett til Torshov

Jeg så henne på trikken,
dama
med reiseveske og «gå bort»-tørkle,
hun tok stigtrinnene og kom på.

- Je skær tel Torshov.
- «Jaha» kom det fra sjåføren.
- Hå mye blir det?
- 36 kroner.
- Tel Torshov.
- Ja, dit også.

Hun betalte, satte seg
og så drømmende ut i den byen
hun nettopp hadde tatt i hånden.

Hva visste vel hun om billettsoner,
digitale apper og at det var billigere
med 24-timers billett hvis hun tok
over tre turer?

Hun så bare ut, drømmende,
Nationaltheatret,
statuen av Ibsen,
Østbanen, Akerselva,
Birkelunden.

Reiseveske og «gå bort»-tørkle.

Jeg gikk av på
Biermanns gate,
stoppet før Torshov.

Hun fortsatte.

–

Hun er der nok enda,
der på den andre siden av «Ringvegen»,
hun med enkeltbilletten
til 36 kroner.

Billettsoner,
hva er vel det
når en drømmer med
reiseveske og «gå bort»-tørkle
kjøper enkeltbillett
på trikken til
reisens endemål?

–

Torshov,
et stopp lenger enn Biermanns gate,
det er dit de reiser,
disse som drømmer
bak vindusruten.

Biermanns gate,
et stopp før Torshov,
poesiens stopp,
her vet en nemlig ikke
hva som skjer med
de som går av på
Torshov.

- A. B. Herseth

Påskeferie fra storbyen

Ti! Hørte du årstidene skiftet med sporveksleren ved Kjelsås stasjon? Gjøvikbanen kom slentrende inn med våren på spor 1. Det var en turist som gikk av. Snertingdøl med snø i blikket. Endelig ble det litt barere under skoa på han òg. Han hadde valgt joggesko. Det er slik en kan gjør når våren kommer inn på spor 1. Da kommer småskoa på. Trasker nedover bare veger i Oslo by. Fjorden ligger åpen og klar med morgenrøden i vannspeilet. Våren er på veg.

For et mas på Oslo S. Kofferter, bagger og fem par ski som strener i alle retninger. Fjellski, felleski, skøyteski, klassiskski og et par ski som bare er med fordi de bruker å være det. «Tog til Ski går fra spor 10». Nei, det er ikke ditt skiene skal. De skal til fjells. Drømme seg bort i fjols og pels, til Gudbrandsdalen med Jotunheimen og Rondane. Eller kanskje skifte tog på Hamar, ta Rørosbanen mot Østerdalens snøtunge trær. Møte Alvdal med sol i blikket, og se viddene og Tronsfjellet åpne seg. Påske er i grunn fjellet, Kvikk-lunsj, klister og appelsin, nei, unnskyld Aperol i solveggen.

Så dro de utenlands. Satte seg på flytoget og pustet lettet ut for andre påskedag og full ferie. Sol, varme og badeshorts. Livet var å være underveis. Reisemålet var Barcelona, Lanzarote, Sevilla og et lite glass rødt på en fortausrestaurant i Roma. Våren var også enda tidligere der. Det knoppet i alleer og i de danderte parker som var anlagt i mellom de veldige bulevarder. «Napoleon med sin hær over Alpene dro». De skulle fly. Så deilig det skulle bli å reise. Fly vekk fra mas og kjas, innleveringsprøver og mellomledere som var det de var, midt i mellom barken og veden. Gardermoen var liksom sinnets utvei for utluftning og å legge gråsteinslandet bak seg. Stedet hvor drømmene kunne fly, og hvor en faktisk kunne drømme seg bort i «Go to gate» og «Boarding». Aldri hadde en vel vært i «Sharm El Sheik», men neste gang så kunne en jo dra dit.

«Kan vi stoppe på Espa å kjøpe boller, pappa!» hørtes det fra baksetet. Det var minstemann som allerede hadde hatt to tissepauser før Minnesundbrua, og nå innstendig ba om fire sjokoladeboller fra Bolleland og et par gule solbriller. De hadde stått i kø fra Ikea Furuset til Nebbenes kro, og da det endelig hadde åpnet seg opp, så var det boller. Far sjåfør visste godt at maset ikke stoppet, så det var best å slå til med boller til hele bilen og gjerne et par solbriller til alle. Det var jo påskeferie. Made in Espa er trossalt det nærmeste Hedmark kommer «Costa del sol».

«Vi tar en pinne for Hemsedal, pinne for Trysil, pinne for Hafjell, en pinne for landet». Freddy Kalas dundret ut av høyttaleranlegget på Audien som makset speedometeret langs Mjøsa. Audi Etron var ikke å spøke med på veg til Trysil for fyll, fart og «faffa» betaler. Skiparken var i orden, de raske brillene var på og stemningen var upåklagelig i det de suste inn på Essoen i Løten etter snus og strøm. «Hå skar det vara?» kom det fra bygdetullingen bak disken. «Snus, gull, max eksklusive, dyrest» høynet Preben med stramme lepper. «Den har vi itte», svarte Anders, Essoansatt på førtiende året og dritlei påsketurister.

Våren hadde gjort sin ankomst. Slentrende inn på spor 1 med joggesko. Det er deilig med påskeferie. Den kommer etter en akkurat passe mengde arbeidsdager siden vinterferien og med utsikt til en deilig sommerferie som lyser opp i det fjerne. I mellomtiden, nytende en Aperol, enten på en smijerns ballkong i Thereses gate eller i en solvegg på Sjusjøen. Påskestemningen var upåklagelig. At Jesus måtte krype til korset var så vidt nevnt i en KRLE-time uka før, men flesteparten la ikke noe videre i det. Ei ekstra ferieuke gjorde jo veldig godt, så var det jo bare artig at de blandet inn palmer, skjærer og lange fredager. Andre påskedag var nå alltid den beste. Så fikk alle en dag å komme seg på. Det var jo det de trengte, etter den hardtarbeidende ferieringen.

- A. B. Herseth

Væla framma Dieseltanken

Lenge trudde je væla stoppet der borte ved Dieseltanken,
de små beina gikk aldri lenger enn dit,
dom fekk itte løv tel å gå lenger enn dit:
"Og kom hau, gå itte lenger enn Dieseltanken!"

Je gikk tel are steller je.
Langsetter skogsstiger,
bort tel den gamle bua,
lekte i grushauvven,
plukket hvitveis i dal'n
og sykle på en gammal
damesykkel heilt bort i grustaket,
men aldri forbi Dieseltanken.

Sammar- og vinterdiesel, dieselølje.

Var bære med bil en kom forbi der...

- A. B. Herseth

Fiskeløkka i Djuptjennet

Blir du med bort åt Djuptjennet? Je har med mæ fiskestang.
Dom sier et bål kan brenne der borte tel soloppgang.
Bli med da! Bli med å bæra, teltet er laga førr to,
du veit det er mest om å gjæra å leva som yrende blod!

Vi følges åt ned tel Djuptjennet, ja, der har vi fiske før,
og livsgnisten kan sku å tenne et bål med de sprakende glør.
Vi kaste tel steget lenger, vi kaste så alt vart ett,
førr håkke er det som trenger no meir enn et fiskebett?

Vi rusler støtt ned tel Djuptjennet når væla går litt på skrå,
når hjerte har hig tel å sende ei regning med stempel på.
Vi veit håppas livet biter, vi veit håss vi drær øss forbi,
og støtt er det en som sliter, men oftest så blir det et vi.

Vi fisker og ror utpå Djuptjennet blant isflak og nøkkeblom
og sjøl har vi lært øss å kjenne på fisken som aldri kom.
Et håp som i grunn ga lønna ta tid som vi begge fekk
og hematt så går vi stønna med børa i hør vår sekk.

- A. B. Herseth